Serbia – en annen verden
«Har vi det for godt i Norge? Kjenner vi ikke det samme behovet for å vise omsorg for hverandre?»
Håvard Østrem (17)Røyken
Kjøp bildeJeg har aldri fullt ut klart å forestille meg hvordan det er å bo i et fattig, krigsherjet land.
Grått land
Som del av et utvekslingsprosjekt ved Røyken vgs. var jeg nylig i Serbia, i en forstad til Beograd. En uke i et kaldt, grått og fattig land gjør at man tenker over hvor godt vi egentlig har det er oppe i nord. Det gjør noe med oss, når vi kommer dit og ser sannheten med egne øyne. Jeg bodde i et tettsted kalt Obrenovac, som var for lite til å kunne kalles en by men for stort til at det var en landsby.
Det første som forbløffet meg da jeg ankom dette stedet, var hundene. Man kunne se løshunder over alt, og i alle gatene lå det slitne, kalde eller syke hunder som sannsynligvis hadde hatt best av å bli avlivet. Men slik var ikke skjebnen til disse stakkars dyrene. I et fattig land som Serbia blir ikke et sånt problem prioritert, og det er bare et av Serbias mange.
Det som overrasket meg mest var kanskje folket i Serbia. I motsetning til det triste, grå landet var serberne utrolige gjestmilde og glade.
Som en del av utvekslingen skulle hver nordmann nemlig bo hjemme hos hver sin Serbiske familie. Selv om huset var lite og eiendelene få, følte jeg at de hadde mye rikere personlighet enn oss nordmenn. Jeg ble vartet opp som en gud, og alle var opptatt av hvordan jeg hadde det. De fikk meg til å føle meg som en del av familien.
Lever i nuet
Serberne er et folk som lever i nuet. Kanskje er det fordi de har opplevd så ubeskrivelig mye krig og elendighet. Kanskje tar de ikke livet for gitt – i alle fall ikke freden?
Jeg fikk hele tiden høre historier fra ungdommer som var barn forrige gang det var krig i landet. De forteller om hvordan NATO til slutt gikk inn og bombet landet sønder og sammen. Men de sier samtidig at det delvis var deres egen skyld. Det er et følsomt tema, og hver gang jeg forsøker å spørre om det, svarer de det samme: «It’s just politics..» At en tidligere major-general i FN senere har kommentert at FN bombet feil side, sier noe om hvor komplisert konflikten er.
Jeg undrer meg stadig over patriotismen deres. De virker så stolte av landet sitt – nesten stoltere enn vi norske ungdommer er over å bo i Norge. Hvordan henger det sammen? Er det krigen og lidelsene som skaper et slikt samhold? Har vi det for godt i Norge? Kjenner vi ikke det samme behovet for å vise omsorg for hverandre?
Bombene så jeg tydelige spor etter i Beograd. Jeg er imponert over hvor fort de har klart å bygge opp landet sitt, men enkelte bygninger står igjen som en skygger etter det som skjedde i 1999. Jeg tar meg i å fundere på hvordan det hadde sett ut i Serbia nå, om den siste krigen ikke hadde funnet sted?
