Endestasjonen

I det portene åpner seg og jeg stiger inn på plassen føler, jeg meg tom. Helt tom. Uansett hvor jeg snur meg ser jeg ruiner. De bare fortsetter, så langt øyet kan se. Langt ut i evigheten. For hvert skritt jeg tar, føler jeg meg et skritt nærmere grusomhetene. Togskinnene og togperrongen fanger blikket mitt. For en endestasjon, tenker jeg. For det var jo akkurat det plassen ble for mange. En endestasjon.

Det er Birkenau. Det er Auschwitz. Det er andre verdens krig. Og det er konsentrasjonsleirene. Solen skinner denne dagen. Som om den lyser fred over jødene som døde her. Jeg går i dette sekund den samme veien som flere millioner jøder gikk. Veien mot tortur. Veien mot gasskamrene. Nå er de bare ruiner. Knust stein i en haug.

Grotesk

Foran meg henger det bilder av menn som blir hengt på rekke. Noe så grotesk. Jeg skjønner ikke at det kunne skje.
Jeg ser bilder av barn. Forsvarsløse og uskyldige barn. De er utsultet, og slitne. Mange av dem husket til slutt ikke sitt eget navn, for alle ble tiltalt ved fangenummer.

Jeg beveger meg videre på min ferd og befinner meg nå inne i det såkalt sanitetsrommet. En eviglang rekke. Mange hull. Det er dette som er doene. Og disse fikk de kun 30 sekunders tilgang til to ganger om dagen. Jeg måper. Det er ikke menneskelig.
Så var det soveplassene. 8–10 personer i en seng. Ingen ordentlig madrass. Dette her er ikke menneskelige forhold. De blir ikke behandlet som mennesker. De blir ikke behandlet som noe.

«Alltid la dette sted vare.» Et rop av fortvilelse og et varsel til menneskeheten. Nazistene myrdet omkring halvannen million kvinner, menn og barn. Hovedsakelig jøder fra flere land i Europa!» Jeg står ved minnesteinen som er skrevet på norsk og ser blomster. Masse blomster. Rundt vår stein. Norsk ungdom som har vært på tur med hvite busser har lagt ned blomster. Norske ungdom som viser at de bryr seg. Det gjør inntrykk. Øynene mine er blanke og jeg kjemper for ikke å begynne å gråte.

Aldri glemme

Jeg går tilbake dødsveien. Fra gasskamrene og til porten. Jeg skal hjem. Jeg har den muligheten, jeg kan dra hjem. Jeg er sint, skuffet og frustrert. Men jeg kan ikke gjøre noe. Det har skjedd. Det er historie. Historie det er vanskelig, men viktig å snakke om. Dette er ikke historie vi skal være stole av, men vi skal heller ikke glemme det. Vi må lære. Og vi må prøve å forstå. Selv om det er vanskelig. Selv om det er umulig. Det minste jeg kan gjøre for alle de som har lidd der i sin tid, er å aldri glemme det som skjedde. Aldri glemme de som var berørt.
Aldri.