I PAPPAS ARMER. De to norskbrasilianske barna på 10 og 14 år landet i går på Oslo Lufthavn Gardermoen. Da kunne de endelig kaste seg i pappas armer etter å ha vært bortført i fire og et halvt år. FOTO: NILS J. MAUDAL

Kjøp bilde

Ventetiden over

Etter å ha ventet i fire og et halvt år kunne David Lindberg endelig gi ungene sine en klem igjen.

Annonse
Annonse

– Det var rart å gi barna en klem på norsk jord igjen, innrømmer David Lindberg etter å ha fått sine to bortførte barn tilbake til Norge.

Den følelsesladde gjenforeningen utspant seg i vrimmelen av passasjerer fra inn- og utland på Oslo Lufthavn Gardermoen mandag ettermiddag.
I ankomsthallen sto en enslig far. I fire og et halvt år har han kjempet en ensom kamp for retten til å se egne barn vokse opp.

– Nå er jeg bare veldig glad, utbryter barnefaren spontant.

- Uvirkelig

I de nervepirrende minuttene før barna dukket opp, måtte han flere ganger sjekke at flyet virkelig hadde landet. Han kunne ikke være sikker på om barna var om bord.

– Jeg mistet nesten motet etter å ha stirret lenge mot skyvedøren i ankomsthallen. Da tenkte jeg «Nå kommer de ikke likevel». Men så kom de endelig ut. Det var helt uvirkelig, men en veldig god følelse. Jeg så at de også var glade for å se meg igjen, forteller barnefaren.

Da hadde barna på 10 og 14 år, og deres brasilianske mor, vært på reise fra Rio de Janeiro i nesten ett døgn sammenhengende, med mellomstopp i Paris.

Ørkenvandring

Ifølge faren var barna slitne etter den lange flyturen over Atlanteren, men ikke mer enn at de hadde overskudd til å tøyse med pappaen sin. Nå er Lindberg lettet.

– Etter så mange års ørkenvandring er jeg overveldet. Etter hvert er jeg blitt god til å skyve de vonde følelsene til side, og bli mer nøktern. Det er nok forsvarsmekanismene som slår inn for ikke å gå til grunne, sier han etter å ha gitt barna mange etterlengtede klemmer.

I ryggmargen

– Hvis jeg hadde latt meg bryte ned, ville hensikten med bortføringen vært oppnådd. Det fortjente ikke barna. De skal ikke behøve å synes synd på pappaen sin. Barnas beste har hele tiden ligget i ryggmargen. De har også vært styrken min, sier Lindberg.

I natt kunne han legge seg i forvissning om at han og barna endelig bor i samme land igjen.

– Nå er jeg bare veldig glad, men også litt trist over at de ikke kunne bli med hjem. Jeg trøster meg med at barna nå er i Trondheim, hvor barnas mor har bosatt seg, og ikke i Rio de Janeiro, konstaterer David Lindberg.

 
comments powered by Disqus

Bli venn med Drammens Tidende på Facebook: