I PAPPAS ARMER. De to norskbrasilianske barna på 10 og 14 år landet i går på Oslo Lufthavn Gardermoen. Da kunne de endelig kaste seg i pappas armer etter å ha vært bortført i fire og et halvt år. FOTO: NILS J. MAUDAL
Kjøp bildeVentetiden over
Etter å ha ventet i fire og et halvt år kunne David Lindberg endelig gi ungene sine en klem igjen.
Det var rart å gi barna en klem på norsk jord igjen, innrømmer David Lindberg etter å ha fått sine to bortførte barn tilbake til Norge.
Den følelsesladde gjenforeningen utspant seg i vrimmelen av passasjerer fra inn- og utland på Oslo Lufthavn Gardermoen mandag ettermiddag.
I ankomsthallen sto en enslig far. I fire og et halvt år har han kjempet en ensom kamp for retten til å se egne barn vokse opp.
Nå er jeg bare veldig glad, utbryter barnefaren spontant.
- Uvirkelig
I de nervepirrende minuttene før barna dukket opp, måtte han flere ganger sjekke at flyet virkelig hadde landet. Han kunne ikke være sikker på om barna var om bord.
Jeg mistet nesten motet etter å ha stirret lenge mot skyvedøren i ankomsthallen. Da tenkte jeg «Nå kommer de ikke likevel». Men så kom de endelig ut. Det var helt uvirkelig, men en veldig god følelse. Jeg så at de også var glade for å se meg igjen, forteller barnefaren.
Da hadde barna på 10 og 14 år, og deres brasilianske mor, vært på reise fra Rio de Janeiro i nesten ett døgn sammenhengende, med mellomstopp i Paris.
Ørkenvandring
Ifølge faren var barna slitne etter den lange flyturen over Atlanteren, men ikke mer enn at de hadde overskudd til å tøyse med pappaen sin. Nå er Lindberg lettet.
Etter så mange års ørkenvandring er jeg overveldet. Etter hvert er jeg blitt god til å skyve de vonde følelsene til side, og bli mer nøktern. Det er nok forsvarsmekanismene som slår inn for ikke å gå til grunne, sier han etter å ha gitt barna mange etterlengtede klemmer.
I ryggmargen
Hvis jeg hadde latt meg bryte ned, ville hensikten med bortføringen vært oppnådd. Det fortjente ikke barna. De skal ikke behøve å synes synd på pappaen sin. Barnas beste har hele tiden ligget i ryggmargen. De har også vært styrken min, sier Lindberg.
I natt kunne han legge seg i forvissning om at han og barna endelig bor i samme land igjen.
Nå er jeg bare veldig glad, men også litt trist over at de ikke kunne bli med hjem. Jeg trøster meg med at barna nå er i Trondheim, hvor barnas mor har bosatt seg, og ikke i Rio de Janeiro, konstaterer David Lindberg.