Kulturskolen feirer

Det er alltid morsomst bak scenen der man kan gå omkring uten en nerve, mens alle andre har dem hengende utenpå. Men ikke alle har det slik: May Tran (8) som skal spille noe fra det hun har lært etter et halvt års pianoundervisning, lar ansiktet knekke i et stort smil. Nervøs? Hun? Nei!
Andre er mer tynget av forberedelser mindre enn et kvarter før teppet går opp.
En fiolinlærer holder peptalk ute i kulissene til en som er skjult i mørket: «...og så prøver du ikke å spille altfor fort, gjør som du gjorde i går...»
Rebekka Nilsson og Ane F. Johansen fra henholdsvis drama og sang varmer opp stemmen i dogangen hvor akustikken er best.
De øver på The Darktown Strutters Ball og Rebekka forteller at hun elsker å synge og har gjort det siden hun var «kjempeliten».
Tverrfløytene ute i gangen gir saksofonlæreren en «b» som hun ber om, men den var sur, viser det seg, og noen har gjort sitt, er helt klare og kuler ned foran en TV med «Hotel Cæsar». Det er krise mellom Martine og Svein fra Drammen som har glemt å fortelle at han har sittet inne.
Drammen kulturskole har 589 elevplasser, 460 av dem med indivuell undervisning. Det er tre hovedfag: Musikk, teater og bilde. Bildene er utstilt i teaterfoajeen. De andre hovedfagene boltrer seg på scenen foran salen hvor det lyser i grønne øyne fordi videokameraene er i arbeid.
Festforestillingen var en fest for alle involverte og kanskje et minne for livet for noen av dem som sto på scenen.
Fiolinlæreren fra mørket i kulissene åpenbarer seg på scenen og skrur notestativet faretruende langt ned. Nødvendig viser det seg, for Andreas Skancke Neegaard er ikke stort høyere enn lengden på en fiolin ganget med to. Han går løs på en menuett av Bach, dypt konsentrert til tross for blendende blitzlyn som tyder på at øyeblikket er på vei inn i familiealbumet. Til slutt mottar han applausen, bukker dypt og går.