tegning: karl gundersen
Vår greske tragedie
Gresk tragedie følger et bestemt mønster.
Den er ofte litt vanskelige for oss fra en lutheransk moralsk tradisjon å forstå. Hvorfor blir X straffet av gudene for noe man blir lurt til å gjøre? Være seg spise sine egne babyer, ha sex med moren sin, eller drepe kona si i et psykotisk øyeblikk?
Svaret er at det ikke er intensjonene som teller, men handlingene selv. Blodskam kom man ikke unna uansett hvor lite man mente det, etikken var basert på hvilke handlinger man utførte, ikke hvilken tankegang man hadde.
Sisyfos
Sisyfos ble straffet av gudene for å tro at han var deres likeverdige. Som straff ble han satt til å rulle en kampestein opp en bratt bakke. Og hver gang kampesteinen nesten kom til toppen rullet den tilbake igjen. Fra denne legenden har vi uttrykket sisyfos-arbeide.
Straffen er meget utspekulert og passer forbrytelsen. Sisyfos trodde han var på toppen, likeverdig med gudene, og er derfor satt i underverdenen til å aldri komme til toppen. Alltid strebe, aldri nå fram. For alltid. Noe lignende skjedde Tantalus, han sitter evig tørst og hver gang han rekker seg mot vann forsvinner det ut av rekkevidde.
Litt slik er det å være kvinne. Og i økende grad mann. Våre gudinner går på catwalk for Victorias secret eller skriver bøker om økologisk mat de har laget selv. Og vi ser opp til dem og tror vi kan være som dem. Vi betaler vår avlat til l’Oreal og vår tiende til Elixia, der vi løfter vekter og de detter ned igjen.
Vi gjør bot som Tantalus, der vi går forbi gatekjøkkenet med maten som er for evig nektet oss. Sultne er vi. Slitne. Og vi skal aldri nå fram til målet. Vekten kommer på igjen. Six-packen må vedlikeholdes. Det finnes alltid mer oppvask. Sminken faller av. Og for hver dag som går blir vi litt eldre, og veien litt lengre.
Men vi tror vi kan bli som dem, disse gudene og gudinnene, som sitter på Olympos-fjellet i all sin photoshoppede herlighet. Eller som poster bilder på internett av ett helt hvitt interiør. Men det kan vi ikke. Fordi for oss så går tiden.
Lys i tunnelen
Så da kan man kanskje gi opp? Ikke gidde mer? La humla suse, rynkene og magan komme. La steinen ligge i enden av bakken og ikke engang prøve å rulle den videre? Sisyfos ble gitt evig liv for å fortsette sin streben etter toppen. Vi mennesker har rundt 80 år, som er nesten evig det også. I hvert fall i forhold til antikken, der man kunne vente å bli ca. 30.
Problemet er at om man har en evighet til gode er det ikke godt for sjelen å sitte stille. Uten et mål eller en mening med det hele. Albert Camus analyserte sisyfosmyten slik: At likevel måtte sisyfos være en lykkelig mann. Han vet hva han skal med evigheten. Han skal rulle stein. Så gjør han det. Lykkelig.
Oda Rygh,
statsviter og DT-spaltist
