Om 25 år, når jeg blir 75

Jeg var på jakt etter en god strand ingen andre hadde funnet, på jakt etter et nydelig slott på en fjelltopp i Europa.

På hjemmebane var jeg politisk aktiv, hadde allerede lagt fire år i bystyret bak meg, med et møte snitt på fire i uka var jeg rimelig aktiv. Jeg hadde foreldre som selv var aktive. Sammen og på hver sin kant var de mer eller mindre som jeg, de hadde vært rundt flere kontinenter i bil, hadde en stor og aktiv vennekrets, og jeg hadde en far som var aktiv på et politisk nivå jeg bare kunne drømme om. Hvor ble de 25 årene av?

Livsvisdom

Jo da, jeg har sett 2 små gutter i familien vokse opp til stødige voksne som selv er i ferd med å lage sitt eget voksenliv. Det er det største av alt. Jeg har fått et hav av livsvisdom jeg aldri ville vært foruten, og heldigvis har jeg ikke opplevd noen form av krise, verken den berømte rundt de 40, eller den jeg sterkt nærmer deg, 50. Jeg ønsker årene velkommen. Men kanskje er det på tide å tenke de samme 25 årene i framtid?

75 år. Jeg har krav på forebyggende sykepleie. Disse herlige menneskene som kommer hjem til deg og undersøker at du har det bra. Trenger du kanskje en dusjstol? Det er helt normalt å være litt svimmel. Og det å dusje kan være en vrien sak. Hva med et håndtak slik at du lettere kommer opp trappen? Eller opp fra dosetet for den saks skyld. Kanskje svikter helsa, slik at vi skal søke hjemmehjelp? Kanskje trenger jeg sågar hjemmesykepleie. Ikke sikkert at det er like lett å komme opp om morgenen eller i seng om kvelden. Kanskje jeg falt og brakk lårhalsen på glattisen ett eller annet sted hvor et fortau ikke var måkt en snørik vinter. Da er en av disse hjertevarme hendene gode å ha til stell av kropp og smerte.

Heldigvis har jeg gode erfaringer. Jeg har foreldre som har nytt alle godene fra de tjenestene som kommunen har å by på. Og når min tur kommer, da vil jeg selvfølgelig ha alt sammen. Etter hvert som jeg trenger det, selvfølgelig.

System som fungerer

For er jeg heldig, så kanskje jeg ikke trenger noe, eller ikke trenger det før jeg er 85. Eller 95, for den saks skyld. Jeg vil ha alt sammen, var det jeg sa. For jeg vil ha mer. Jeg vil ha en sykehjemsplass når jeg trenger det. Og jeg vil ha det her jeg bor. Jeg vil ha rom alene, og jeg vil at det skal være folk nok på jobb som hjelper meg når jeg vil ha hjelp.
Og ikke minst vil jeg ha et system for fungerer. Jeg vil ha en ærlig og redelig kommune som forteller meg sannheten når jeg spør hvor mange det er foran meg på ventelista på plass på det stedet jeg søker meg til. Og kommunen bør helst svare at det ikke er noe venteliste. Det er plass til meg når jeg trenger det.

Når jeg om 25 år runder 75 år, så forventer jeg at for 25 år siden så gjorde kommunen et løft, slik at eldreomsorgen ble prioritert. Det ble populært å jobbe i eldreomsorgen, for der blir de beste betingelsene gitt for arbeidstakerne. Legene vil jobbe med eldreomsorg fordi de finner det givende å gi våre eldre det beste de siste årene de har igjen å leve, og fordi det er særdeles interessant å forske på hvorfor man blir eldre og eldre.

Ja, mine kjære medborgere på 50, mine kjære unge på 25 (som skal få lov til å lev som de er 25) og kjære dere som jeg engang kommer til å være på alder med – det er dette som er blant det viktigste vi kan jobbe med nå. Sikre full dekning av plasser på omsorgsbaserte hjem og sikre forsvarlig hjelp til de som trenger hjelp i hjemmet. Og her er jeg så banal at jeg skal avslutte med å si at det er dette vi ønsker å gjøre i Drammen Arbeiderparti. Vi er så heldige ved dette valg at vi har mange som vet hvor skoen trykker, fra flere sider. Vi har eldre som føler det på kroppen, vi har fagfolk som vet hva vi skal gjøre og hvor vi må sette inn krefter og penger.
Våre eldre – hvem er det? Våre eldre – det er snart meg, det!

Helle Birgitte Holtenes Andreassen
Bystyrekandidat
Drammen Ap