Bare Eigils drøm

Mens ølkranene blir varme på Union Scene i kveld, kommer en spinkel type med lang lugg stadig til å gå bort til inngangsdøren. Der spør han om det samme som han spurte om en haug med ganger i går. «Hvor mange er det inne nå'a?».
Det er nemlig to ting Eigil Moe drømmer om. Det ene er at det blir stinn brakke under Working Class Hero-festivalen. Gjør det ikke det, vet han hvem han skal skylde på: Seg selv. Det er han som har booket hvert eneste band på programmet. Inkludert sitt eget, Dead Sheriff.
Blir den andre drømmen oppfylt, kommer ikke mora hans til å bli særlig glad. Men det kan vi ta senere

Musikkoman

- Er'u gæren! Klart jeg er nervøs. Det er sikkert ingen som flyr så ofte i døren for å sjekke billettsalget som meg.
Det er ennå en og en halv uke til årets Working Class Festival starter. Eigil kan ta det med ro foreløpig. Derfor sitter han og smiler på en høy krakk like ved døren inn til konsertlokalet. Gjennom glasstaket skinner solen. Luften er stinn av rock'n roll. Det vil si, egentlig er luften på Union akkurat nå full av internasjonale kulturdager og ungehvin. Men Eigils luft er stinn av rock. Nøyaktig slik den alltid er.
Selv om mesteparten av de 3000 skivene hans ligger nedpakket i alfabetisk orden hos moren i Drammen, har han så han klarer seg i kollektivet i Oslo. Dessuten øver han med bandet i et lager på Bragernes tre ganger i uken og spiller rundt fire konserter i måneden. I tillegg til alt arbeidet for rockeklubben selvsagt.
- Det blir mye musikk, ja, konstaterer han tørt.
Han ser ikke helt våken ut. Men så er da bare klokken litt over elleve. Det er omtrent på denne tiden bookingsjefen vanligvis lukker opp øynene. Folk som har forsøkt, vet det ikke er noe vits å ringe mobilen hans før nå.

Nattarbeider

De fleste har vel luktet lunta. Eigil Moe er et hundre prosent B-menneske. Det er grunnen til at han aldri har meldt seg på et kurs på informatikkstudiet på Blindern som starter før tolv.
Og det er grunnen til at du ikke bør bli overrasket om du får en mail fra Eigil mellom midnatt og klokken 04.
Det er som regel da han svarer alle dem som ber om å få spille på Union. Dem er det faktisk blitt så mange av at han har sett seg nødt til å lage opp en standardsvar. De fleste er riktignok lokale eller ukjente, eller begge deler, men likevel..
Kanskje var det mellom midnatt og 04 han også bestemte at Dead Sheriff skal stå på samme scene som festivalens største trekkplaster, Big Bang.
- Å booke seg selv på hovedscenen under Working Class var vel et ganske lurt trekk?
- Lurt og lurt. Vi tjener i alle fall ikke noe penger på det. Ha ha ha. Spiller vi et annet sted i Drammen, spiller vi for inntektene fra døren. Men på Union spiller vi gratis. Det gjør alle drammensband, forklarer han.
Nå skal det nevnes at det ikke er så uvanlig at Union-folket bedriver litt innavl på den fronten. En anselig del av Drammens musikkmiljø jobber jo der. Dessuten er det tross alt snakk om «en av landets desidert beste scener som tar under 1000 publikummere», for å sitere den samme bookingsjefen. Med andre ord; et kult sted å spille.

Posøren

Det er mulig han ikke liker at vi skriver dette. Men inne i Eigil Moe bor det mest trolig en stor, sint rocker som ligner på Kristopher Schau. Utenpå Eigil bor et babyfjes og et snilt smil.
Heldigvis for Eigil kommer litt av den sinte rockeren ut når han står på scenen. Da tar han på seg pilotbrillene, politiskjorten og posørblikket. Han blir riktignok ikke noe større, men han blir tøff i trynet. Han lener seg fremover med mikrofonen i hendene og synger sånn at jenter i Bergen kaster truser og BH-er på scenen.
- Når det er mye folk og skikkelig liv, da er det enormt moro. Du føler deg ganske konge når folk skriker og er gærne. Eigil trekker overleppen opp i et «ikke noe vits å late som om jeg ikke liker det»-smil.
- Men jeg har spilt konserter hvor jeg ikke har vært særlig høy i hatten, altså. Konserter hvor folk lissom ikke har likt greia. Det er ikke noe særlig.
Sitt aller kipeste konsertminne har han fra nedlagte So What i Oslo. Da Dead Sheriff var oppvarmere for UK Subs.
- Stedet var fullt av hanekampunkere. De ville bare ha punkrock, og absolutt ikke det vi ga dem. Det er det verste jeg har vært med på. Det var forferdelig.
Det med trusene og BH-ene begynner forresten å bli en stund siden. Men det har skjedd. Kors på halsen, sverger Eigil. Han legger ikke skjul på at han godt kan like den effekten en vellykket opptreden kan ha på enkelte kvinnelige publikummere.
Det er kanskje derfor han ikke vil at vi skal skrive at han har kjæreste.

Liksom-singel

- Må dere skrive det'a`? Jeg må jo virke litt tilgjengelig. Ha ha. Det er vel sånn man får et skikkelig rockestjerneimage. Er det ikke det'a?
Eigil lener seg bakover og avslutter setningen med en høy, men kort latter til. Det gjør han forøvrig ganske ofte.
- Tror du ikke dama di blir sur hvis hun leser i avisen at du er singel? Eller dersom jeg skriver at du vil være tilgjengelig?
Det er nemlig ikke så mange minuttene siden Eigil fortalte at det ikke var så lett å forene nattlivet med livet med en kjæreste med full jobb på dagtid.
- Nei da. Bare skriv det du. Jeg tror ikke jeg blir dumpet på grunn av dette, svarer han og smiler baby-smilet som sikkert sørger for at han slipper unna med litt av hvert.

Kramgo'

Ifølge ryktene kan Eigil mistenkelig mange dansebandlåter utenat. Enkelte hevder også at han en gang satte på en CD med kramgoa låtar da vorspielet begynte å gå seg til. Ryktet får Eigil til å se noe forskrekket ut der han sitter.
Egentlig har Eigil Moe mest lyst til å prate om Union-programmet eller bandet sitt. Det er det han vanligvis gjør når han blir intervjuet. Han forteller forresten gjerne om platespilleren med SME-arm i tillegg. Spesielt når det viser seg at fotografen også er hi fi-frik. Særlig mer personlig enn det ser han ikke vitsen med å være.
Han gir seg etter hvert. Sannsynligvis fordi han vet det kan innebære god reklame både for Dead Sheriff og rockeklubben. Og fordi han er en hyggelig fyr som i bunn og grunn er veldig glad i å skravle. Så glad er han i å prate, at da han skulle hjelpe noen folk med å flytte endte det med at han sto og skravlet mens de andre svettet og bar.
Men dansebandmusikk vil han ikke ha klebet til seg. Da er ikke all reklame god reklame. Hverken for bandet, klubben eller rockeren Eigil. Derfor vrir han seg på stolen der han sitter.
- Du får han nok aldri til å innrømme det i avisen. Det passer ikke med imaget hans, sier en leende venn.
- Når man har 3000 skiver, er det ikke utenkelig at det har sneket seg inn noen dansebandalbum. Men jeg synes faktisk den type musikk er skikkelig dårlig, sier Eigil til slutt.
Som plaster på såret skal han få snakke litt mer om både Union Scene og bandet sitt.

Frivillig drittjobb

«En skikkelig drittjobb. Men en viktig drittjobb». Det er slik andre karakteriser jobben som bookingansvarlig for byens eneste rockeklubb.
En jobb Eigil Moe har gjort frivillig og gratis siden 2002. Nå har riktignok klubben stort sett vært stengt siden da, men det har vært noen konserter og festivaler å arrangere likevel. Kanskje det er derfor mamma Turid ifølge velinformerte kilder måtte vaske klærne hans i en periode. Det er uansett et tilbakelagt stadium. Nå er det visstnok noen myntspisende vaskeautomater i Oslo som gjør samme jobben.
Tilbake til bookingoppgavene. I tillegg til å være mer eller mindre konstant nervøs for at det ikke skal komme nok folk, innebærer jobben blant annet å bli nedringt av slitsomme agenter som vil pushe artister. De er faktisk så ivrige at da Eigil skulle sette sammen programmet til helgens festival, ringte han ikke noen. De ringte ham.
- Men hvordan tenkte du da du satte sammen programmet. Hvorfor ble de akkurat disse bandene?
- Når jeg ser på programmet nå, så lurer jeg på om jeg har tenkt i det hele tatt. Ha ha.
- Jeg har kanskje booket vel mange band. Fredag og lørdag alene er det 26 band som spiller. Men jeg har tro på at dette er band som kommer til å gjøre det veldig bra, legger han til.
Forhåpentligvis går det bedre enn de to forrige Working Class Hero-festivalene. Da ble det røde tall i boken.

New York

Det er nå det er på tide å ta for seg den andre drømmen hans. Den drømmen mora hans ikke liker slutten på.
Eigil Moe vil nemlig bli rockestjerne. Sammen med resten av Dead Sheriff har han jobbet lenge og hardt med å slå gjennom. De har spilt drøssevis av konserter i hele landet. De leker med tanken om å dra på Europa-turne. Og før jul ga de ut sitt tredje album. Et album de fikk gode kritikker for.
Platesalget hittil får en vel ikke til å falle av krakken, men noen tusen solgte album totalt synes han er et helt respektabelt tall for et lite, norsk rockeband.
Her kommer det mamma ikke liker. Eigil har nemlig fortalt henne at når han blir 30 år kommer han til å bli funnet livløs på et hotellrom i New York. Da ligger han på hotellsengen med en lekker dame i hver arm og et lett dryss av kokain i fjeset.
De aller største rockestjernene har som kjent en lei tendens til å fade ut rundt de tider. Eigil har allerede akseptert sin skjebne.
- Men da har du i alle fall noen år igjen å gjøre det på.
- Ja, jeg har litt å gå på. Fem år, fem gode år. Ha ha.