Spriker litt for mye

Drammenser Terje Rangnes’ spillefilmdebut har mange kvaliteter, men Se og Hør-fortellingen spriker litt for mye.

En helt vanlig dag på jobben er basert på boken med samme tittel, skrevet av Se og Hørs eksreporter Håvard Melnæs.

SE VIDEO: 

Boken er et oppgjør med sladrebladets tvilsomme arbeidsmetoder, og en innsideskildring av hvordan Sven O. Høiby ble gjort til tidenes riksklovn.

Det er litt vanskeligere å si hva filmen prøver å være. Den er både absurd komedie, dokumentar, mediekritisk samtidsdrama, og en nærstudie av to menneskers vei mot personlig undergang.

Drømmen

Håvard Melnæs (Jan Gunnar Røise) blir ansatt i ukebladet Folk Flest. Første dag på jobb blir han spurt om han kjenner noen kjendiser. Etter å ha tenkt seg litt om, klarer unge Melnæs å hoste opp «Karl-Petter Løken.

Dette er selvfølgelig ikke godt nok, og den naive reporteren skjønner etter hvert at han ikke har det som skal til for å grave fram de store sakene.

Blir degradert

Mens kollegaene kan skilte med saftige skandaler og ferske bilder av blinde dverger med førerhund, blir Melnæs degradert til redigerer på desken.

Først da han får jobben med å dykke ned i livet til kronprinsens nye kjæreste, Mette Marit Tjessem Høiby, skjer det noe positivt i karrieren hans.I alle fall tilsynelatende.

Det turbulente forholdet til kronprinsessens far, den alkoholiserte Sven O. Høiby, blir etter hvert Melnæs vei ut av kjendislivets intimitetstyranni.

Spiller godt

Ingar Helge Gimle gikk ned 15 kilo og øvde inn en presis sørlandsdialekt for å bli en troverdig Sven O. Han spiller så godt at vi etter hvert nesten glemmer hvordan den virkelige mannen så ut.

Både den ekte Håvard Melnæs og regissør Rangnes håper denne filmen kan bli en slags oppreisning for avdøde Høiby. De vil vise at mannen også hadde sympatiske trekk.

Også de tre andre sentrale rollene er godt besatt: Jon Øigarden og Jeppe Laursen er troverdige og underholdende som skruppelløse ledere i Folk Flest-redaksjonen. Jan Gunnar Røises Håvard Melnæs er også bra, spesielt i scenene der de etiske refleksjonene gnager.

Avbrytes

Erlend Loe har skrevet manus, og en del av hans karakteristiske grep er lett gjenkjennelige.

Dialogene flyter godt, og progresjonen er lett og uanstrengt. Men stadig vekk, spesielt i filmens første halvdel, «avbrytes» fortellingen av liksomvirkelighet, der den ekte Håvard Melnæs dukker opp på filmsettet og kommer med velmente råd og tips til regissør og manusforfatter.

Dette er jo definitivt en interessant vri, og delvis vellykket. Men samtidig er det forstyrrende, og det originale metagrepet, som har mange komiske innslag, gjør filmen til en snål hybrid det er vanskelig å ta innover seg.