Skitt eller syltetøy i håret?

Brageteateret: Tøffe Taffy
Tid: Torsdag, kl. 18.00-19.45
Sted: Bragescenen, Union.
Terning: 5

Midt i verdens første dramatisering av Rudyard Kipling novelle om menneskehetens første brev snurrer Tøffe Taffy. 10-årsjubilanten Brageteatret lar henne utfordre både Fremmedmannen og overhøvdingen: «Se på meg – kan du snurretrikset like bra?»

Rundt og rundt og så stopp – plutselig – uten å miste balansen. Denne fysiske, ærlige gjenkjennelige sentrifugalkraftopplevelsen klistrer ungene i det rå amfiet inn i fortellingen. Dette foregår på deres språk.

Moralen i historien kunne kommet fra en stiv pekefinger uten neglelakk: Det er lurt å lære seg å lese å skrive, for da blir det ikke så mange misforståelser som når man tegner for å uttrykke det man vil si.

Budskapet formidles med mykhet og trøkk – morsomt, forvirrende, fantasisprøtt og lekent. Og så knakk fiskespydet og så trengte de å hente det nye spydet, men så ble det misforståelser og så lignet tegningen av beverne på krigere og en haitann kan være magisk – alt dette gjør at moralfingeren blir myk og smyger seg inn mellom skuespillere opp ned eller i mølje på gulvet eller var det den som var bevermyra akkurat da?

Grepet med å la mannen fra det ene folket snakke norsk mens den andre part snakker uforståelige lyder fungerer greit. Å la dem så bytte på, slik det er den andre part som brått blir forståelig og den andre blir uten mulighet til å kommunisere språklig, er grisegodt. Noen av sekvensene der uforståeligheten skal blir tydelig blir for lange, men dette er så finurlig at vi er med. Enda tydeligere blir det når det ene folket bare kommuniserer med fløyteflaskepusting. Her kan noen hver kjenne seg innesperret i å ikke bli forstått. Ros til den ferske regissøren Sigrid Strøm Reibo.

Noe som ikke var så bra? Jo, et par ting: Navnet Taffy. En mor leser mor på plakaten før det begynner «Tæffy» eller kanskje hun heter Taffy? Klinger fint mot Tøffe, men en annen vokal hadde vært lurere.

Musikalsk steinalderkomedie sier de selv. Steinalderen i betydningen røff og tøff. Helt OK. Godt å bli spart for skinnfellkostymer – grått og casual ga stilen. Men musikalsk var det ikke. Noen små og fine sekvenser dandert med rytmelyder, smakfull seljefløytelyd, flerstemt lur til både krigshissing og ro. Og til slutt skulle det komme en feiende flott sang. At teksten her var pratete og spontan framfor på stive rim sto godt i forhold til resten av forestillingens uttrykk. Men Alexander Manotskovs drøm om å gi alle noe å nynne på når de gikk hjem, går ikke i oppfyllelse. Til det var det melodiske i ekkosangen for dårlig.

Ni skuespillere på scenen er for mange, halvparten hadde holdt.
Og så har ikke steinaldermennesker det ekle de skal smøre i håret på Fremmedmannen i plastkar – uansett om det er skitt eller syltetøy eller lim som også er et av forslagene rett før vi går til pause.

Publikum forter seg inn igjen etter tissepausen fordi de med skrekkblandet fryd lurer på hva som kommer til å skje. Et godt tegn når forestillingen - best fra fem år - varer 2x45 minutter.

Premiere i Drammen i går med jubileumsfyrverkeri som spraket mot høsthimmelen. Her kommer det til å skinne i fornøyde barneøyne i en to ukers spilletid før ensemblet skal på tur i Buskerud. Trenger du og tåler du trøkk, humor, fortellerglede i godt nytt, norsk barneteater - sett kryss i kalenderen nå.