Premiere på Brageteatrets "Snehvit"

For alle som har sett seg blinde på Disneys animerte eventyrfilmer, er det en vekker å overvære Brageteatrets nyskrevne teaterversjon. Ikke fordi den overgår en av Disneys store klassikere i kvalitet – det ville være urimelig å forvente – men fordi den evner å fristille oss fra de etter hvert så stereotype forestillingene.

Se bilder fra forestillingen her

Så snart publikum aksepterer en mindre glanset, mer kroppslig utgave av Snehvit, så åpner også eventyret for større grad av gjenkjennelse.

Hedda Sandvig, som for mange vil være kjent fra tidligere oppsetninger ved Brageteatret, lar oss møte en Snehvit som først og fremst mangler selvtillit. Snehvits dårlige selvbilde blir underbygget allerede i åpningsscenen, hvor vi smertefullt blir vitne til hvordan stemoren herser med henne.

I Sissel Ryens suverene skikkelse er den onde stemoren like forfengelig og ond som hun alltid har vært, uavhengig av moderniseringspåfunn som at hun nå er kåret til «Frøken Vidunderlig» 18 år på rad, eller at hun stadig må spørre speilet om hvilket nummer hun skal taste på gulltelefonen for å komme til sentralbordet.

For anmelderen blir det litt i overkant med slike halvmorsomme, litt platte omskrivninger av eventyret. Jeg synes manusforfatter Espen Aukan kunne strammet inn på flere scener der fokuset forsvinner i uvesentligheter som for eksempel prinsens pollenallergi. Når jeg likevel stiller med så positiv til forestillingen, er det fordi dette nærmest blir for pirk å regne i det totale bildet.

Hovedinntrykket er at forestillingen bobler over av spilleglede og energi, samtidig som den formidler noe vesentlig om det å være menneske. Det publikum sitter igjen med etter forestillingen, er først og fremst en erfaring av å ikke være alene i verden. For når det kommer til stykket, så er ikke de sju dvergene i forestillingen mer dverger enn verken Snehvit, prinsen (Biniam Yhidego) eller den onde stemoren. Det blir sagt flere ganger, og det kan kanskje ikke gjentas for ofte, at selv om kroppene er store, så er alle små inni seg.

Mye gjøgleri og humor underveis gjør at Snehvit først og fremst er en forestilling for barna. Femåringen vil få med seg det viktigste av handlingen, mens barna i ni-tiårsalderen vil ha glede av det litt mer underforståtte. At speilet med navnet Günther Von Grimm (Geir Robsrud), snakker gebrokkent og banner på tysk, er det nok ingen andre enn mor og far som får med seg. Men ved at det så tydelig spilles på en felles erfaring av sårbarhet, blir Snehvit en forestilling for barn i alle aldre.