Når voksne svikter

Hva: «Froskeakvariet», Brageteatret
Sted: På turné til 4.-7.-klasser i Buskerud i vår, premiere i Flesberg i dag.
Med: Daniel Karlsson, Randolf Walderhaug, Anitra Terese Eriksen og Ida Marie Bakkerud.
Terningkast: 3

Vi er i en 70-tallsstue der et langt froskeakvarium strekker seg foran et stort, rundt vindu som viser vei mot en froskedam.

I dette vinduet ligger Mireille i hengekøya, mens de voksne krangler og stebroren trekker teppet over hodet. Settingen er altså som den pleier på Brageteatret. Det handler om barns problemer i en vanskelig verden.

Ofte lykkes Brageteatret svært godt med å lage godt og tankevekkende teater for barn, men med «Froskeakvariet» lykkes de bare nesten.

«Froskeakvariet» handler altså om skilsmisse, sett fra barnas perspektiv.
De voksne har verken tid til eller interesse av å lytte til barna, og både frosker og barnefølelser ofres på skilsmisseoppgjørs alter. Problemet er at gapet mellom de små og de store på scenen, også blir et gap mellom scene og sal.

Les også: Brageteateret satser videre i 2010

De 11 år gamle guttene jeg så denne forestillingen sammen med, kjente seg ikke igjen i det som foregikk på scenen. De trodde ikke på Randolf Walderhaug som åtte år gammel gutt, og de syntes barnas «atomkrigrevy» var fjernt fra det de selv gjør på gutterommet.

Kanskje ikke så rart, for det er ikke så lett å skjønne hvilken tid forestillingen er lagt til.
Som sagt er det åpenbart atomfrykt i nyhetsbildet, altså 80-tallet. Kleskoden er også et sted mellom 70-og 80-tallet. Samtidig refereres det til Ringenes Herre på kino, sushien er på middagsbordet og Mireille hører på Ipod. Vår tid altså.

Eller er ikke tiden så viktig?
Er dette kanskje et tidløst univers som skal favne tidløse tema?

Mens 11-åringene ikke kjente seg igjen i barna, så hadde jeg problemer med å forstå de voksne. Årsaken er at spillet er fritt for nyanser. Daniel Karlssons farsfigur er for eksempel bare arrogant og ignorant forestillingen gjennom.

Og den uttalte kalde relasjonen mellom Mireille og stemoren, er vanskelig å få øye på.
Barnetolkningene er mer realistiske (selv om skuespillerne er eldre enn de som spiller foreldrene), men også de mangler nyanser.

Er Mireille bare trist for at de voksne skal gå fra hverandre?
Er hun på vei til å bli ungdom?

Det legges ut spor i teksten, som ikke fanges opp i denne oppsetningen. Folk bør tas på alvor, enten det er barn eller voksne. Og det som er så fint med Brageteatret, er at de lager teater der barn tas på alvor. Men i «Froskeakvariet» er ikke det store dramaet mellom voksne og barn tatt godt nok vare på.
 
Det er synd, siden «Froskeakvariet» er en tekst som burde angå både barn og voksne i 2010.

Les om "Frosteakvariet" fra 2000.