Matkunst og finne seg sjæl

- Det er godt jeg ikke bare lever av å skrive bøker, da hadde jeg sultet ihjel, sier Øivind Hånes, tilbake i Nedre Eiker fra sitt kunstneriske eksil i Köln for å promotere sin nye roman En dag for paprika. For det har vært en lang og vanskelig prosess å skrive denne boken.
- Jeg har slitt lenge med boken. Fikk ideen til boken for fire år siden og har jobbet med den i tre år. Underveis har prosjektet holdt på å kollapse. Opprinnelig tenkte jeg å la hovedpersonen være musiker, som meg selv. Men det ble litt for nært. Man kan gjerne være intim og personlig i en bok, men ikke privat, da beveger man seg over en grense. Men da jeg gikk over til kokkefaget og plasserte hovedpersonen i kokkelære i en tyrkisk restaurant, løste det seg.

Mat og identitet

Øivind Hånes hadde tre tema for boken. Han ville skrive en bok om Tyrkia, om matlaging og om identitetssøkning. Hovedpersonen Anton Poll sliter med en mysterium gjennom hele oppveksten, at han som spedbarn ble funnet i en løvhaug i Köln.
- Hva skjer med et menneske som ikke har noen identitet? Vi har en del rundt oss som er adoptert, en gang fløy jeg fra Frankfurt til Oslo sammen med 15 nybakte foreldrepar som hadde vært i Kina og hentet sine barn. Men hva så med dem som overhodet ikke vet hvor de kommer fra? Vi lever med et sett personlige identitetsmerker. Vi har et navn, familie, et yrke, men hva så? Et sted i boken sier kokken: hvem vi er, det er noe vi alle må finne ut av. Hvis vi graver i oss selv, oppdager vi ting.

Tyrkisk kjøkken

Anton Poll oppdager at han har evnen til å se gjenstander på en spesiell måte. Han ser ting i andre sammenhenger, evner mange kunstnere har. Dette skremmer ham, han har ingen å snakke med om disse tingene.
- Han forsøker å holde det unna ved å jobbe døgnet rundt. Så kollapser han og drar til Tyrkia, i kokkelære hos en mesterkokk ved svartehavsbyen Trabzon, forklarer Øivind Hånes. Han skriver om Tyrkia og tyrkisk kjøkken med innlevelse og engasjement. Så er han også så fascinert av Tyrkia at han en gang begynte på tyrkisk-kurs i Drammen for å lære seg språket, men fant ut at det var for stort og tidkrevende.
- Tyrkia er et veldig spesielt land, en trakt mellom Europa og Asia. Med den europeiske egenskap å kunne organisere og asiatenes innsikt i menneskets indre. Men jeg har aldri vært i Tyrkia. Det jeg skriver om Tyrkia er resultat av research blant tyriske venner, via Internett og andre tilgjengelige kilder.

Bølgen og Moi

Men beskrivelsen av maten og kokekunstens sanselige gleder er autentisk. Der kan matkjenneren Øivind Hånes øse av egen erfaring og opplevelse gjennom to tiår ved grytene.
- Jeg lærte å lage mat da jeg flyttet på hybel i Drammen for å gå på Buskerud Musikkonservatorium. Hadde aldri lagd mat før og hadde valget mellom å bli burger-gutt eller lære å lage maten selv. Jeg valgte det siste og det tok litt av. Og så har jeg jo hengt en del i forkleet til Trond Moi, det er utrolig inspirerende å se gode kokker i aksjon. De forvandler råvarene og får det til å bevege seg av liv på tallerkenen, sier Øivind Hånes og blir varm i blikket. Ved siden av sine egne seks romaner og to novellesamlinger har Øivind Hånes skrevet bok om konjakk sammen med Toralf Bølgen, og begått en kokebok sammen med Bølgen og Moi.

Musikk og poesi

Toralf Bølgen kommer i disse dager med en ny vinbok, der Øivind Hånes har vært involvert på skrivesiden. Tilbake i Tyskland skal han jobbe videre med et hørespill på tysk av hans forrige roman Permafrost, som i tillegg til tysk også er oversatt til russisk og litauisk. Øivind Hånes skal også komponere musikken til hørespillet. Sammen med Glenn Erik Haugland og hans Opera Omnia arbeider Øivind Hånes med teksten til en ny barneopera, en barneopera som skal fremføres uten ord.
- Jeg fyker hele tiden mellom musikk og tekst. Det er spennende og inspirerende. Musikk og tekst har en felles kjerne. Jeg har prøvd å utvikle det videre, blande musikk og tekst til en form for lydpoesi. En mellomsone, der jeg synger eller fremfører ord som ikke er vanlige ord. Leker og eksperimenterer med musikk og ord. Nå i ettertid er jeg glad for at jeg fikk senebetennelse på Musikkonservatoriet og måtte være borte fra pianoet i fire år. Det kom mye godt ut av det. Hadde jeg utdannet meg til klassisk pianist, ville jeg blitt en av mange.


SITAT: Nå i ettertid er jeg glad for at jeg fikk senebetennelse på Musikkonservatoriet. Øivind Hånes