MacGowan på plass　

Det snakkes fortsatt om fjorårets The Pogues-konsert på Union. Om bandet som måtte ha lydsjekk uten frontfiguren, låtskriveren og vokalisten. Ja, for Shane MacGowan mistet to fly fra London og sørget for å øke stressnivået betraktelig blant folkene på Union som gjorde sin største konsertsatsing noensinne. Og hva var egentlig det blanke innholdet i glasset han forsynte seg fra når han sto på scenen?

-It was good. It was great, sier Shane MacGowan når Drammens Tidende møter ham utenfor Comfort Hotel på Union. Her sitter han og røyker, flankert av lydmann Paul Scully og Thomas Innstø fra Union. Vi er blitt fortalt at MacGowan ikke gir intervjuer, og lydmann Scully sier først at han trenger hvile.

- Fem minutter? Ja, det er greit, sier imidlertid stjernen selv og prater villig vekk. 　

- Folk går med huet oppi r**a for tida. Man kan jo ikke ta seg en røyk på scenen en gang, fortsetter MacGowan.

Han har tydeligvis ikke glemt sin bakgrunn som pønker, for fra hans høyre øre henger en sikkerhetsnål. For øvrig er han ulastelig antrukket i mørk dress, mørke solbriller og en lilla skjorte. Men han hisser seg opp litt det han mener er statlig overformynderi. Noe som for ham merkes ekstra godt når han må gå ut fra hotellbaren på Union for å ta seg en røyk.

-Voksne må få lov til å gjøre som de vil, sier han.

- Kunne ikke vært mer enig med deg Shane, sier lydmann Paul Scully.

Han er i det hele tatt svært så ofte enig med bandsjefen. Shane MacGowan fortsetter å svare på spørsmålet. For det Drammens Tidende egentlig lurte på var hvor annerledes det er å turnere med The Pogues nå i forhold til på 1980-tallet. Røykeforbud og mer statlige forbud er det som irriterer mest, tydeligvis.

Les også: Shane MacGowan i The Pogues er et lyrisk geni!

- Det er patetisk! De kan ikke kontrollere alt, men de skjønner det ikke. Se bare på organisert kriminalitet og "rackets", de får holde på. Men staten prøver å glemme det, sier MacGowan.

Sammen med Spider Stacy dannet han The Pogues i 1982. Målet var å blande pønkens energi og sjel med irsk folkemusikk. Bandet vokste seg store og fikk en monsterhit med "A Fairytale in New York".



Etter interne problemer og upålitelighet fra MacGowans side måtte frontfiguren forlate bandet i 1991. The Pogues fortsatte fram til 1996, men det ble aldri det samme uten den karismatiske forntfiguren. Hovedpersonen fortsatte på sin side med bandet Shane MacGowan & The Popes. I 2001 fant imidlertid originalbesetningen sammen igjen. Da de spilte i Drammen i fjor var det den første konserten med originalbesetningen på norsk jord siden 1990.

Her kan du lese hele historien om The Pogues

-Skriver du fortsatt låter?

-Yeah, yeah.

- Hvis du spiller inn noe nytt, gjør du det alene eller med The Pogues?

- Alene eller med The Pogues? Det er vel ikke akkurat et valg jeg har, svarer MacGowan og bryter ut i latter.

Latteren er karakteristisk MacGowan. Ikke ulikt en hvesende slange. Munnen er nesten lukket, men sikkerhetsnåla i hans høyre øre dingler litt mer frenetisk når han ler.

Det han er usikker på er om han vil samarbeide med musikkindustrien nå for tiden.

-Musikkindustrien, ja, du har jo fortsatt den indiedistribusjonsgreia du kan gjøre. Det kan han alt om, sier MacGowan og nikker mot Thomas Innstø.

-Men det som er bra er at det er mer vinyl ute for tida. Du får god gammel vinyl. Men vi trenger en ny revolusjon i musikkbusinessen, sier MacGowan.

Shane MacGowan og The Pogues har, siden de etablerte seg på 80-tallet, stått bak en rekke klassikere. "Rainy night in Soho", "A pair of brown eyes", "A fairytale in New York" er bare tre eksempler på den rike musikkskatten de har delt med musikkinteresserte over hele verden.

De har også gjort egne versjoner av tradisjonelle irske folkesanger. Og det er en av disse som er blant MacGowans favoritter. – "The Irish Rover" fungerte veldig bra. The Dubliners visste hvordan de skulle gjøre den, vi visste hvordan. Ja, Ronnie Drew var en stor helt for oss, sier MacGowan.

I motsetning til i fjor var MacGowan den første som ankom Drammen. Når MacGowan, Scully og Innstø sitter utenfor hotellet, ankommer resten av følget. Deriblant Spider Stacy som er på vei til å sjekke inn når han roper over til lydmann Scully.

 -Hey, Scully! Happy birthday, mate!

 Spider Stacy forteller Drammens Tidende at fjorårets konsert på Union var en bra opplevelse.

– Ja, og vi fikk brukt noen dager i Norge. Vi dro opp til Herøy også, det var fantastisk, sier han.

Nå er det atskillig mer lystbetont å turnere med The Pogues enn det var på 80-tallet, forteller han.



-Ja, da hadde vi plater å promoterere og plateselskaper som maste. Det sugde etter hvert "the enjoyment" ut av oss. Forskjellen nå er at vi turnerer fordi vi har lyst. Vi har ikke spilt så mange jobber i år, men vi var i Tyskland og Holland for første gang på lenge. Det var hyggelig ettersom vi har en rimelig stor fanbase i de landene, sier Spider Stacy som gjorde seg bemerket da han slo seg i hodet med et metallfat gjentatte ganger under fjorårets konsert.

- Det gjør ikke vondt. Det er bare et ølbrett, og det er ganske tynt, sier han.

I kveld mener han publikum har grunn til å glede seg. For det første skal de gjøre stort sett det samme repertoaret som i fjor. For det andre har Shane MacGowan fått en ekstra nerve i vokalen den siste tiden.

The Pogues ropte på Strømsgodset

-Bare vent til å du får høre "Rainy night in Soho" nå. Shane synger den på en helt fantastisk måte nå for tida. Det er som om han har ekstra følelser, enda mer sjel når han synger.

Kveldens konsert på Union er, som i fjor, utsolgt.