Lysende Thåström
La Union for sine føtter, men anmelderen føler seg likevel litt snytt.
Konsert: Thåström
Sted: Union Scene
Tid: Onsdag 21.30 – 22.48
Publikum: ca 500
Det svenske rockeikonet Thåström, tidligere frontfigur i pønkbandet Ebba Grön og postpunk-bandet Imperiet, la Union Scene for sine føtter onsdag kveld.
Utrolig bra konsert og høydepunktet på Union Scene i år.
Likevel følte jeg meg merkelig nok snytt etterpå!
Freser ut rockepoesi
Thåström er en underlig fremtoning.
Den lange hengslede kroppen virrer hvileløst frem og tilbake på scenen, slenger ut et lite ”takk” av og til, men lar stort sett musikken stå for kommunikasjonen, bretter fingrene i umulige positurer som en som lider av tvangsforestillinger, og freser ut sin rockepoesi som en blanding av en fyllik ala Shane MacGowan og en dødsfokusert ex-pønker ala Prepple.
Med et band som oser av profesjonalitet i rockefaget var det ingen tvil om at Thåström ville. Ville mye mer enn man kan forvente av en rockeartist som har vært på veien siden 1977.
Publikum i kne
Lenge synes jeg konserten var lysende. Brennende og energisk rockepoesi, utrolig sjelfulle tekster som kommer sterkere frem live enn på plate, og en artist som har mer kred enn noen annen artist i Sverige og viste hvorfor.
Uforglemmelige øyeblikk med ”Aldrig nånsin komma ner”, ”Axel Lanquist park”, ”Kärlek är för dom”, ”Som tåg av längtan”, ”Långt bort” og fantastiske ”Kort biografi med litet testamente” ble notert. Høydepunktene ”Ingen sjunger blues som Jeffrey Lee Pierce” og ”Ungefär såhär” fikk et beundrende publikum i kne.
Litt snytt
Det er aldri lett å se om Thåström egentlig liker seg der oppe på scenen. Han er innesluttet, men legger samtidig utrolig mye av seg selv igjen.
Avslutningen på konserten bar likevel bud om at ikke alt var ok. Når en artist tydelig gir signaler om at ”jeg kommer tilbake” etter raske ekstranummer med en kanonfremføring av ”Alla vill till himlen” så føler man seg litt snytt når det ikke skjer.
1 time og 18 minutter er en snau lengde på en konsert. Riktignok var ikke publikum dødsbra men de var klare for mer – og fortjente det. Allsangen satt aldri slik Thåström er vant med hjemme i Sverige, men så dårlige var vi ikke…
Johnny Andreassen
