Leve Kongen
Av naturlige årsaker husker jeg ikke akkurat hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven. Snakker vi om 80-tallet blir det i mitt tilfelle mye grøt i minnebanken. Tsjernobyl, Berlinmuren, Hallvar Thoresen, Odd Johnsen?
Kun vage minner.
Jeg møtte Odd Johnsen, aldri Michael Jackson. Likevel er minnene om sistnevnte atskillig sterkere. For eksempel da vi dro på fotballtur til Danmark med Drafn som tiåringer.
Da bilens eneste kassett var "Bad" som gikk på repeat hele veien til Kolding. Da Aleksander spydde i bilen mens Michael Jackson sang om Dirty Deanna. Da jeg var hjemme hos en klassekamerat som hadde MTV, og vi ventet på å se "Thriller". Michael Jackson, dansende zombier og en fantastisk låt. Fortsatt verdens beste musikkvideo!
Eller hva med "krigen" mellom Michael Jackson og Prince? Akkurat som du må velge Beatles eller Stones, Nirvana eller Pearl Jam, soss eller frik, måtte du en gang bestemme deg hvor du sto i kampen mellom Michael og Prince.
Jeg husker jeg leste en artikkel i bladet Topp som satte de to opp mot hverandre. Med sex appeal som ett av flere vitenskapelige kriterier endte Prince opp som knepen vinner. Med all respekt for Prince var kåringen i Topp intet mindre enn en skandale! Tror du VG hadde ryddet forsiden hvis Prince hadde dødd en halvtime før midnatt kvelden før? Ikke snakk om.
Michael Jackson er kongen av pop. Elvis Presley for alle som var unge før årtusenskiftet. Han var gigantisk på 90-tallet selv om han aldri nådde de musikalske høydene fra det glade 80-tallet.
Det er fint å skulle redde verden, men det var jo synd at det ble mer "Heal the world" enn "Billie Jean", for å si det sånn. Men som den eksellente danseren han var, fant han også opp "moonwalk". Ettersom du måtte gli, nærmest sveve, baklengs, var det ekstremt vanskelig.
Friminuttene på Fjell skole ble ofte brukt på å øve inn moonwalken. På grunn av vanskelighetsgraden var det kun et fåtall som var talentfulle nok til å mestre bevegelsene. En godt gjennomført moonwalk sikret beundrende blikk fra jentene og status som en av de kule.
Det har ikke alltid vært lett å like Michael Jackson. Det skyldes selvfølgelig mer enn hvite sokker og korrekte låter som "Black or White" og "Earth song".
Pedofilianklager og vifting av baby ut fra hotellbalkongen gjorde det stadig vanskeligere å like ham. Det er bare det at låtene er så fordømt gode. "Off the wall", "Thriller" og "Billie Jean" er bare tre eksempler på pophistoriens fineste øyeblikk.
Da jeg først hørte at Michael Jackson var død, klarte jeg ikke helt å tro på det. Jeg klamret meg til håpet om at Los Angeles Times hadde gått på en journalistisk blemme og fulgte spent med på CNN som ikke var så tidlig ute med å bekrefte dødsfallet.
For det er litt som med Elvis. Det går liksom ikke an å tro at kongen er død. Det eneste positive med dette er vel at utestedene utelukkende spiller bra musikk denne helgen.
Don't stop 'til you get enough.
