Lavt under taket

Vårsolen skinner gavmildt inn gjennom vinduene i den tidligere stasjonsbetjentleiligheten i annen etasje. To små rom slått sammen til ett. Med kjøkkenbenk, skråtak og hvite vegger behengt med Evas pasteller i ulike stadier på veien mot ferdig bilde. - Jeg må ha bilder rundt meg. Klarer ikke å jobbe med nakne vegger. Hadde jeg ikke hatt bilder å henge på veggene, måtte jeg lage noen i full fart. Jeg har også et gammelt bilde hengende i kroken. Bruker det som korrektur. Som bilde er det ganske mislykket. Jeg kikker på det når jeg lurer på om jeg er på riktig vei med det jeg holder på med.

Vannet frøs

I drøyt ett år har Eva Solheim har hatt sin lille hule i annen etasje. Hun begynte nede i første etasje før den gamle stasjonsbygningen ble pusset opp. Der sto hun sammen med kunstnerkollega Berit Myrvold og lagde sine pasteller.
Det var ikke dører mellom rommene og så kaldt at vannet frøs i doene. Og det var mange av dem i den gamle stasjonsbygningen. Da Lier kunstforening flyttet inn i den oppussede første etasjen, flyttet Eva Solheim opp. Der var det godt og varmt, men litt lavt under taket. - Da de skulle pusse opp, spurte jeg om de ikke kunne fjerne himlingen, men det er der isolasjonen ligger. Det er greit nok for meg, jeg er liten. Men jeg kan ikke jobbe i store formater.

Tyter ut

Eva Solheim jobber i atelieret hver mandag og i helgene. Resten av uken er hun opptatt med lærerjobb ved Hegg skole, styreleder for Kunstnersenteret i Buskerud og Drammen kulturskole på kveldstid. Men mandag morgen, når ungene er sendt til skolen, er det rett bort til kunstnerhulen. En kopp kaffe og titt i avisen. Så sitter hun og kikker på bildene. Hun kommer sjelden til blanke ark, har gjerne et utkast hengende. De uferdige bildene henger som klessnorer. Og hun jobber godt i sin kunstnerhule. - Bildene bare tyter ut. Jeg har så mange bilder inni meg. Det virker som om de ligger der oppdemmet. Jeg har klart å holde fast med fingertuppene i alle årene jeg har vært hjemme med barna og produsert til Novemberutstillingen og andre kollektivutstillinger. Da jeg fikk atelieret og bestemte meg for min første separatutstilling, hadde jeg som mål å lage ett bilde i uken. Jeg lagde mer enn det, og jeg er ikke ferdig ennå.

Fredet sone

Kunstnerhulen i gamle Lier stasjon er fredet sone for Eva Solheim. Hun vil helst ikke bli forstyrret av folk som stikker innom for å slå av en prat eller kikke på bilder. - Jeg prøver å skjerme den korte tiden jeg er i atelieret, har ikke tid til besøk. Dette er mitt arbeidssted, det er ikke her jeg skal vise fram bildene, sier hun. Hun er ikke helt isolert. Har med mobiltelefonen, mest på grunn av ungene. Og borte i vinduskarmen står en gammel radio. Innstilt på kulturkanalen P2. - Jeg må ha lyd i bakgrunnen, ellers blir det for stille. Er veldig glad i musikk, og så pleier jeg å høre på Brita Blomquist, sier Eva Solheim og sjekker uret. Klokken er tolv og tid for storefri. - Jeg jobber så intenst, må ta en pause midt på dagen. Det er sjelden jeg jobber lenger enn til tre, da er jeg tom. Jeg tror ikke jeg ville klare å holde samme tempo hver dag. Det gjelder å finne en balansegang.