Hvalfangstøya i Sydishavet

Syd Georgia - kongenes øy
Tom Schandy
144 sider
Kulturhistorisk Forlag

Syd Georgia - hvalfangerøya i Sydishavet. Fjern, forblåst og sagnomsust. Øya har en fascinerende historie og er et eldorado for en naturfotograf. Nå har Tom Schandy laget boken om denne utposten nær Antarktis.
bok
Boken er først og fremst en billedbok, og med en naturfotograf som Tom Schandy bak kameraet er det ikke å undres over at dette er blitt utrolig flott rent visuelt. Men vi får også et innblikk i øyas historie generelt, og hvalfangtsepoken spesielt.
Vi får se hvordan det nå ser ut i hvalfangststasjonene nordmenn forlot rundt 1965, etter nesten å ha tømt havet for hval gjennom 60 år. Nå står Grytviken og de andre småsamfunnene igjen som rustne spøkelsesbyer, og naturen er i ferd med å gjeninnta øya.
Hvalfangstepoken er beskrevet gjennom ett av fire fyldige kapitler. Og det er på en gang både interessant og vemodig. Interessant fordi svært mange nordmenn har et forhold til øya. Vemodig er det for det første fordi hvalfangsten sett i ettertidens klare lys ikke er noe å slå seg på brystet av. For det andre fordi det er noe vemodig over fraflyttede steder der folk har bodd og arbeidet hardt gjennom mange år. Noe forlatt, noe ensomt, noe skjebnetungt. Det ligger ikke minst i bildematerialet.
Mens det første kapitlet omhandler selve øya og naturen, og det andre hvalfangsten, er det tredje viet det utrolig rike fugle- og dyrelivet. Det handler blant annet om sel og albatross, men ikke minst er dette en bok for folk som liker pingviner. Pingviner av flere arter, og i helt usannsynlige antall. Kongepingvinene har da også gitt navn til boken. Og om hvalfangst-kapitlet kunne sies å ha et litt vemodig skjær over seg, er det motsatte tilfellet med pingvinene. De er bare fornøyelige og morsomme.
Boken siste kapittel tar for seg en tur tidligere hvalfangere gjorde tilbake til øya, 40 år etter at «hovedstaden» Grytviken ble forlatt. Turen ble arrangert av interesseforeningen Øyas Venner, og for mange ble det et gripende gjensyn. Ikke minst gjaldt det de som hadde en grav å besøke.
Borgvald Moen