Et møte med legender

Drammen: Vi møter bandet på rockehotellet til Stordalen – og det kunne ikke vært større kontraster.

Inn kommer en gjeng skjeggete gamle karer.

Blide og fornøyde hilser de på noen kjenninger i resepsjonen, får seg litt kaffe og te, og slår seg ned i stolene.

Der hotellet glinser i sin trend, skinner det av levd liv og vennlighet av karene i bandet.

On the road

Først kommer Seán Cannon.

Gitaristen og vokalisten går aldri langt fra gitarkassen sin.

– Hei. Hvordan går det, kommer det på litt stotrete dansk.

Han snakker faktisk litt dansk, som riktignok like godt kan være norsk.

– Jeg er litt dansk, forstår du.

– Er du dansk, svarer jeg overrasket.

– Næh, jeg kan like godt være litt norsk. Er ikke godt å vite når du kommer der jeg kommer fra, humrer han, denne gangen på morsmålet.

Han snakker i vei om vikinger og restene etter vikingene i England og Irland. Etter hvert kommer også fele- og fløytespiller John Sheahan tuslende.

Karene skravler i vei om alt annet enn musikk og kveldens konsert på Union.
Om at de fortsatt er 60–70 dager på veien hvert år, men at de for få år siden hadde det dobbelte.

Og om turen fra Dublin til Danmark som tok to dager på grunn av askeskyen fra Island.

Pensjonister på tur

Forsiktig prøver jeg meg på at de nå skal spille i Drammen.

– Drammen. Jo, vi har jo spilt her før vi. I det gamle teateret, du vet, slår Seán fast.

Han forteller at kveldens spillejobb er den eneste i Norge denne gangen og at de kommer tilbake til sommeren: Haugesund og Rootsfestivalen i Brønnøysund.

– Vi må ha små korte turneer nå. Åtte-ti dager på veien, og så et par uker hjemme, understreker John.

De harselerer med at tre av karene allerede er 70 år, John inkludert.

– Vi er jo egentlig pensjonister.

Bandet startet tilbake i 1962. Om to år er det 50-årsjubileum.

– Vi får jobber hele tiden

– Det må vel være en slags rekord? Du, når startet egentlig The Rolling Stones? John tenker så det knaker og ser bort på meg.

– Men det er jo egentlig ikke noe mål å holde bandet i gang i 50 år. Vi spiller bare så lenge vi det er morsomt og vi får spillejobber. Og det får vi jo hele tiden, humrer Seán.

– Hadde noen den gang sagt at jeg fortsatt skulle spilt i bandet i dag, da hadde jeg bedt dem gå til legen.

Seán omtaler seg selv som «freshman» om bord på skuta. Han har tross alt ikke vært med i The Dubliners i mer enn 28 år.

– Hva er den største forskjellen på The Dubliners på 60/70-tallet kontra i dag?

John, som kom med i bandet i 1964, svarer.

– Tja. Noen av de gamle originalmedlemmene er jo borte. Noen nye har kommet til. Men ellers er det jo stort sett det samme. Essensen av musikken er den samme. Sjelen blir jo ikke borte.

«Lei» finnes ikke

– Men for å være helt ærlig. Blir dere ikke lei av å spille de gamle slagerne igjen og igjen?

– Nei. Det er jo ekte musikk, og ekte musikk er jo ikke lik fra gang til gang. Jeg spiller aldri likt. Det er faktisk mye improvisasjon, som det er i jazz. Derfor legger vi alltid inn de gode gamle mot slutten av alle konsertene, svarer John.

– Og dere blir ikke lei hverandre, undrer Tore fotograf ?

– Nei. Lei er egentlig ikke i vårt ordforråd. Men vi blir godt kjent, humrer Seán.

– Men hva er det med irsk musikk som fenger folk så mye?

– Det er dansbart. De gode melodiene og historiene ser ut til å fange folk verden over, mener Seán.

– En tysk jente på 18 år fortalte meg følgende en gang: «Dere lager håndlaget musikk». Kanskje ungdommen er lei elektronisk datamusikk. Vi ser i alle fall stadig nye fans på konsertene våre, svarer John.

Stjerner?

Jeg forsøker meg på standardspørsmålet om alle stjernene de har spilt med opp igjennom årene.

– Ah, Sissel. She’s my favorite, Seán er klar, og tenker på vår alles Kyrkjebø.

– Hva er stjerner? Jo, de som henger på himmelen. Etter å ha vært på «Top of the Pops» på TV, landet vi til rød løper i Irland. Da ble en av gutta i bandet spurt: «Hvordan er det å være stjerne?». Han svarte: «Det er som å være over månen», humrer John.

Seán henter gitarkassen.

– Vil du se på gitaren?

Mannen som fyller 70 i november er som en guttunge.

– Hør på den lyden. Den er så fin.

Noen bilder senere må karane gå. De skal ut på middag.

«See you at the concert!».
 

Publisert lørdag 08. mai 2010 kl. 05:00.
Sist oppdatert fredag 07. mai 2010 kl. 21:34.