FRYKTET: : J. Edgar Hoover (Leonardo DiCaprio) ledet forløperen til FBI fra 1924, og FBI fra 1935 og fram til sin død i 1972.
Kjøp bilde
Et fascinerende portrett
Det skinner ikke noe nostalgisk, bløtt lys over filmversjonen av Hoover, hvilket er en god ting, men Clint Eastwood hadde ikke vært Clint Eastwood om han ikke hadde fått inn en god del menneskelighet.
«J. Edgar»
Biografisk drama fra USA med Leonardo DiCaprio, Naomi Watts, Judi Dench og Armie Hammer.
2 t. 17 min.
Regi: Clint Eastwood («Million Dollar Baby», «Flags of Our Fathers», «Letters from Iwo Jima», «Changeling», «Gran Torino»)
J. Edgar Hoover var sentral i opprettelsen av nåværende Federal Bureau of Investigation (FBI) i 1935, og han hadde stillingen som direktør fram til sin død i 1972. I «J. Edgar» får vi se regissør Clint Eastwoods bilde av den legendariske mannen.
Det starter med at den aldrende J. Edgar Hoover (DiCaprio) vil fortelle sin side av saken i nedskrevet form. Dermed dikterer han i vei til en ung agent, som får vite hvordan en eksplosiv hendelse i 1919 blir skjellsettende for den da tjuefireårige Hoover.
LES ANMELDELSE: «Elevator»
Opplevelsen åpner Hoovers øyne for visse samfunnsrealiteter, og en utrettelig kamp mot kommunisme og bolsjeviker tar til. Få år senere avanserer han til direktørstillingen i forløperen til FBI, før han altså blir det føderale byråets øverste leder – i nesten 37 år.
Privatlivet får vi også et innblikk i. Eksempelvis er Hoovers forhold til sin mor Anna Marie (Dench) og hans enda nærere relasjon til sin venn og underordnede kollega Clyde Tolson (Hammer) viktige ingredienser.
«J. Edgar» skårer riktignok ikke like høyt på alle parametre, men for en som alltid har hørt om den fryktede FBI-sjefen, men aldri satt seg videre inn i hvem han var og hva han sto for, er dette dramaet et fascinerende skue.
LES ANMELDELSE: «Folk ved fjorden»
Hoppene fram og tilbake på tidslinjen er lette å følge, og Leonardo DiCaprio klarer faktisk å overbevise både som ung og lovende pluss gammel og gretten.
Verre er det med Armie Hammer, som skal dekke nesten like mange år av Clyde Tolsons liv. Som ung er han fin; som gammel er det litt for åpenbart at han er en noen-og-tjueåring med dårlig makeup/maske og overdrevent kroppsspråk. Nei, da er det lettere å tro på Naomi Watts som Hoovers trofaste sekretær gjennom et langt arbeidsliv.
Det skinner ikke noe nostalgisk, bløtt lys over filmversjonen av Hoover, hvilket er en god ting, men Clint Eastwood hadde ikke vært Clint Eastwood om han ikke hadde fått inn en god del menneskelighet. Mye av den kommer gjennom skildringen av forholdet mellom Hoover og Tolson, som i filmen nærer svært varme følelser for hverandre.
LES ANMELDELSE: «Varg Veum - De døde har det godt»
Virkelighetens store snakkis var nemlig hvorvidt Hoover var homofil eller ikke, og tilfeller av kvinneklærbruk ble også rapportert av mer eller mindre usikre kilder. Regissør Eastwood og manusforfatter Dustin Lance Black («Milk») har valgt å fremstille det hele på en rimelig kysk måte, og hva som er den hele og fulle sannheten kan man fortsette å lure på.
Kort oppsummert: Alt er ikke like gjennomført, og filmens oppbygning kan tidvis virke unødvendig rotete, men historien er høyst interessant og DiCaprio gjør en kjempejobb.
I nærheten av Clint Eastwoods beste filmer er «J. Edgar» dog ikke – men man kan ikke være best hver gang. Dette er mer enn godt nok.
