Sensommerdans. De irske søstrene blir spilt av (fra venstre): Else Marcussen, Elin R. Støa, Ellinor Berge og Åshild Røren. FOTO: PER CHRISTIAN SELMER-ANDERSSEN
Kjøp bilde
Bittersøte søstre
Amatørene i den nystartede teatergruppen Compania har strukket seg langt når de setter opp den irske teaterteksten "Sensommerdansen".
Her er vi et stykke fra folkekomedie og lystig spill. Faktisk kommer vi aldri til noen sensommerdans i det hele tatt. Isteden blir vi tatt med til Michaels barndomsunivers hos en mor og fire tanter i 30-tallets Irland.
Michael er født utenfor ekteskap, og det har gjort morens søskenflokk til en pariakaste i bygda. Derfor går de hjemme og danser, røyker sigaretter ut av vinduet og drømmer om mennene de kunne fått.
Da broren Jack kommer hjem fra en misjonærjobb i Uganda, etter å ha pleiet en litt for intim omgang med lokalbefolkningen, skrur problemene seg til.
Det er en vanskelig tekst for amatører, men jeg synes de har kommet langt. Skuespillerne spiller på egen dialekt og gjør replikkene til sine egne. Ingen Nationaltheatret-skuespillere kan snakke så genuint som disse her.
Scenebildet er nydelig. Åpne vegger som blir søsknenes vindu mot verden. En benk som illustrerer en liten hage, og et rødrosa bakteppe til himmel. Møblene er av tungt tre. Dette er virkelig det magre 30-tallet.
Regien er stødig, men det virker som om kompaniet ikke har kommet helt i mål. Skuespillerne får ikke fram nyansene i teksten, og det blir flatt.
Underteksten, som kompaniet hadde satt seg fore å finne, blir enten overtydelig eller usynlig. Det fører til mange ubesvarte spørsmål i denne forestillingen.
