Mørke gutters gjengspill i Göteborg
«Play» er provoserende på mange plan, skriver Drammens Tidendes filmanmelder.
Prisbelønt drama fra Sverige med Anas Abdirahman, Yannick Diakité, Sebastian Blyckert, Kevin Vaz og Nana Manu.
Aldersgrense 11 år. 1 t. 59 min.
Regi: Ruben Östlund («Gitarmongo», «De ufrivillige», «Hendelse ved bank»)
Den svenske regissøren Ruben Östlund lager ikke filmer for å få folk til å lene seg bakover i setet og slappe av. Det er «Play» et tydelig eksempel på.
Det hadde seg altså sånn at Östlund fikk se en avisartikkel som omhandlet en liten gjeng svarte gutter som i en periode ranet jevnaldrende i Göteborg. Det spesielle var måten de gjorde det på, uten direkte trusler eller vold. Det inspirerte Östlund, som gjorde grundig research og deretter lagde «Play». Her skildrer han hvordan tre gutter blir offer for gjengens spill – et spill som strekker seg over flere timer, og tar dem med på en ubehagelig ferd i og utenfor byen.
Det er på sin plass å starte med en liten advarsel: Hvis du vil vite minst mulig om regissørens intensjoner, og om du er ute etter en mest mulig upåvirket filmopplevelse – og et sterkest mulig møte med egne fordommer – stopp lesingen nå.
Et av spørsmålene Östlund ble møtt med etter at filmen ble vist i Cannes i fjor var nemlig dette: «So, you don’t like black people?». Og velger man å se fem gutter som representative for alle med samme hudfarge, er det en forståelig tolkning.
Men Östlund er ute etter litt mer kompleksitet enn som så. Noe som krever en hel del av tilskueren.
For visst er handlingen provoserende. Og visst vekker den et ubehag av de sjeldne. Faktisk kan «Play» minne om Michael Hanekes ekstremt gufne «Funny Games», det være seg den østerrikske eller den amerikanske versjonen, bare med et langt mindre tragisk utfall.
Östlund vil altså slett ikke henge ut folk med en mørkere hudtone enn ham selv. Det han gjør er å problematisere eksisterende roller og den ubalansen som finnes i samfunnet, og målet er at vi skal ta stilling til det vi ser. Dessuten ønsker han en debatt som ikke går rundt grøten. For øvrig er de psykologiske mekanismene som skildres en liten vekker, og man kan også lett gjøre seg noen tanker om hvilken rolle fraværende foreldre og manglende vilje (eller evne) til å ta barn på alvor spiller.
Men nok om tematikken. Ruben Östlund har nemlig sin helt spesielle filmatiske stil, som bryter med vanlige filmkonvensjoner.
Det er derfor lett å se likheten mellom «Play» og kortfilmen «Hendelse ved bank» (2010). Sistnevnte er en omtrent tolv minutter lang rekonstruksjon av et bankran – alt gjort i én imponerende tagning. I «Play» er det (nødvendigvis) en rekke tagninger som er klippet sammen, men de er lange, og med unntak av enkelte panoreringer står kamera pent og pyntelig i ro, gjerne langt unna det som skjer. Det hele er usentimentalt registrerende og gir en dokumentarisk følelse – og kan virke både fascinerende og frustrerende.
Alt i alt er dette en ganske ubehagelig opplevelse – som det virkelig er verdt å få med seg.
LES MER: - George Clooney blir ikke bedre enn dette - men det er en annen som overrasker i «The Descendants»
