"KJØTTKVERN". Det er ikke skjønnsang Bob Dylan driver med. Det er heller ikke meningen. FOTO: SONYBMG
Kjøp bildeTamburinmannen
Ny samleplate og ny nobelprishøst vil gi fansen vann på mølla. Men også musikeren Dylan er mer enn Bob-Bob.
FANATISK. Carl Johan Berg har skrevet den aktuelle boken "Dylans disipler. Ikke helt som andre fans". FOTO: KOLORITT FORLAG
Kjøp bilde-Jeg synes dette er ganske fantastisk, faktisk, for jeg kan hverken lese eller skrive en eneste note, kvitterte His Bobness (66) da han ble tatt opp i Songwriters' Hall of Fame i New York for 25 år siden.
Så er det også tekstene hans som har vært gjenstand for mest dyrkelse og analyse i tiden før og etter. Vær trygg på at nobelpriskampanjen vil få bein å gå på når en ny samleutgivelse foreligger i tre utgaver i månedsskiftet. I Norge kommer oppvarmingen i form av Carl Johan Bergs "Dylans disipler", enda en bok hovedsakelig viet hans lyriske evner.
Undervurdert. Musikeren Robert Allen Zimmermann er tidvis blitt glemt for ikke å si hysjet ned. Med jevne mellomrom er det fremsatt påstander om at han hverken kan synge eller spille. Musikkviteren Eyolf Østrem tilbakeviser begge deler.
Ifølge en fersk artikkel i tidsskriftet Agora handler hans karakteristiske gitarplukking "ikke om en virtuos teknikk, men en virtuositet i å gjøre bruk av et minimum av teknikk til maksimal effekt".
-Den er stabil nok til ikke ta oppmerksomheten vekk fra teksten, samtidig som den er variert nok til å danne en interessant scene for handlingen å utspille seg på, utdyper Østrem muntlig.
Støtten kommer fra kvalifisert hold.
-Han er en briljant gitarist. Han er så begavet, sa Eric Clapton på bakgrunn av 90-tallsalbumene "Good As I Been To You" og "World Gone Wrong".
Synger "det". Tilsvarende har kapasitetene stått i kø for å prise Dylan som sanger. Da han vant sin første Grammy, så sent som i 1979, var det i kategorien "Best Male Vocalist" (låten het "Gotta Serve Somebody").
-Han er vanskelig å synge sammen med ... Men etterpå skjønner du hva han har gjort, og da går genialiteten opp for deg. Fraseringen hans hva han gjør med en tekst, er overveldende, er skussmålet fra gullstrupen Emmylou Harris.
Østrem sier det sånn:
-Det er ikke skjønnsang han driver med. Det er heller ikke meningen. Mer enn en rent melodisk sanger knytter han uttrykket sitt til tale dermed blir det òg mer umiddelbart tilgjengelig. Ta en låt som "It's Alright, Ma". Selv om den stort sett består av én tone, er den likevel givende.
Uredigert. Det hører med at stemmekvaliteten har endret seg i løpet av karrierens forskjellige faser. Ikke før hadde Dylan skremt bort folkfanatikerne med sin Fender Stratocaster i 1965, før han gjenoppsto som fløyelsmyk country-crooner på "Nashville Skyline" (1969).
-Da jeg sluttet å røyke, endret røsten min seg ... så drastisk at jeg knapt trodde det selv, lød hans egen forklaring i Rolling Stone.
Østrem kjøper den bare delvis.
-Dels dreier det seg om hans fysiske konstitusjon. Dels dreier det seg om hvilken stil han orienterer seg mot i øyeblikket, sier han og peker videre til gospelperioden, der Dylan messet fram budskapet som rene sognepresten.
Den famøse studioskjødesløsheten må ta mye kombinert skyld og ære for Dylans image som musikalsk primitivist. Et image som ikke er blitt nevneverdig svekket av pianoklunkingen på de siste turneene. Han kan ha røpet nøkkelen til kunstsynet sitt da han mobiliserte som radiovert tidligere i år.
-I dag ville du bare redigert bort feilen, eller tatt sporet om igjen. I gamle dager var det viktigere å være "great" enn å være "perfect".