Spilloppene

Sola skinner en deilig kveld i mai. Det er akkurat passe varmt. Ved Syretårnet på Gulskogen holder et middelaldrende ektepar godt fast i sykkelstyrene sine, og myser mot en variert samling mennesker femti meter unna.
-De er flinke, skikkelig proffe, sier Eva Friberg, med ekte beundring i stemmen. I bakgrunnen trampes det i takt og lepper snurpes rundt munnstykker. En mann i grønn T-skjorte fekter ivrig med en lang tamburstokk. Eva og ektemann Atle har rett og slett syklet bort på industriområdet for å få med seg øvelsen til Strømsgodset Musikkorps .

REGELBRUDD. At ekteparet ikke lot det bli med å lytte til musikken fra hjemmet like borti gaten har sin naturlige forklaring. Det 94 år gamle korpset må absolutt ses, ikke bare høres.
Siden mannen med den grønne T-skjorten, Trond Nilsen, begynte som dirigent høsten 2003, har Strømsgodset gått i bresjen for å forandre det tradisjonelle synet på korps. Her skal det ikke marsjeres, det skal vrikkes, snus og nærmest danses i gatene. Musikken skal være fengende - fokus er på at publikum skal ha det gøy. Bort med slitne slagord som "Korps er gøy", og vekk med alle forestillinger om at korps, det er treige saker.
-Vi vil bryte alle myter om at korps er kjipt, sier Trond. Derfor heter det ikke lenger marsjering, men bevegelse til musikk. Og i korpsvedtektene står det svart på hvitt at Strømsgodset skal sprenge grenser.

JANTELOV. Men det er ikke lett å være annerledes. For elleve år siden ble korpset bedt om å droppe drillen i 17.maitoget, og Norges Musikkorps Forbund har aldri støttet oppunder Strømsgodsets forsøk på å freshe opp korpskulturen. At korps skal være noe annet enn den tradisjonelle gjengen som traust marsjerer rett fram med stive bevegelser, dét er noe som tydeligvis har falt i unote hos flere i miljøet.
"Vet du hvor mange problemer dere skaper" og lignende uttalelser, er ikke ukjente reaksjoner. Heldigvis har ikke musikantene i Strømsgodset brydd seg nevneverdig om slike holdninger. Det har i stedet inspirert til videre fornyelse. I dag er showingen til korpset et kjent og kjært innslag på nasjonaldagen, og de blir stadig booket til spilleoppdrag på diverse arrangementer.
-Vi merker en god del positivitet i vårt distrikt. Noen korps greier å ta det valget, å gå mot det inngrodde, sier dirigent Trond. For Strømsgodset har det også vært viktig å vende instrumentene sørover mot det store utland. I 2001 var korpset rangert som et av de 20 beste korpsene i verden. Og de har vunnet flere gullmedaljer i festivalen "World Music Contest" i Nederland.
-Det er så rock'n roll nedi der. Det er popkultur-konseptet, forteller Trond begeistret.

SYNLIGE. De splitter nye, skreddersydde uniformene, som ble presentert i Mjøndalshallen i går, skal hjelpe til med å synliggjøre korpset både her hjemme og i utlandet. Strømsgodset satser stort, og ønsker å utvikle sin egen originalitet og kreativitet. Samtidig er det viktig å beholde korpsets identitet.
Vår stil er vår stil, vi er ærlige med hva vi driver med, forklarer prosjektansvarlig for den nye uniformen, Øyvind Johannessen. Han forteller at det ligger masse trening, kroppsbeherskelse og koordinasjon bak korpsets musikkkoreografi.
-Du må ha regi på det du gjør, pluss å kunne noter, forklarer han. Men uniformsdesigner Knut Olaf Lien understreker at det er nettopp det som gjør det så gøy. Og at man må tåle at det noen ganger går "rett på trynet". Det handler hele tiden om å pushe grenser.
-For å bli bedre må vi tore å gjøre ting vi ikke kan, supplerer Trond. Selv om han har troen på framtiden til Strømsgodset, så frykter han for korpsmusikken generelt. At skolekorps sliter med oppslutningen er ikke et ukjent fenomen.
-Jeg tror at om en ti-15 år så vil ikke 17.mai arrangeres på samme måte som nå, spår Nilsen. Det er ikke fritt for at det setter i gang en litt dyster tankeprosess: Hvem kan vel se for seg barnetoget uten et eneste korps til å sørge for takt og tone til "Norge i rødt, hvitt og blått", for ikke nevne "Ja, vi elsker" ?

SKADET. En som uansett ikke får spilt i noe tog dette året er trompetist Åge Carlsen. Han sitter litt betuttet på en stein, mens resten av korpset vrikker og vrir seg med varierende smidighet.
-Det er noe skitt, sukker han. Men med beinhinnebetennelse i det ene benet, og et ødelagt leddbånd i det andre, så har det blitt lite bevegelse til musikk for Åge siden januar. Det blir første gang på rundt 15 år som korpsmedlem at han ikke får være med å spille på den store dagen. Det blir rart. Men øvelsene er han med på likevel. Det sosiale er vel så viktig som selve spillingen.
-Det er et kjempemiljø, smiler Åge, og ler av ertende kommentarer som at han "burde melde seg inn et handikapkorps". Om han hadde vært like engasjert hvis Strømsgodset hadde vært et "vanlig" korps?
-Nei, erru gæren! Da hadde jeg ikke spilt, utbryter han spontant.

SØT KORPSMUSIKK. De som aldri har satt sine ben i en marsjrekke, har kanskje fått med seg én ting likevel: Det er på korpsturer det skjer. Bokstavelig talt.
-Det hender mye på turene, bekrefter Åge med en lur latter, før han skynder seg å motsi seg selv: Ikke i korpset vårt!
Men det er nettopp det det gjør. Flere av musikantene har etter hvert kastet mer enn bare lange blikk etter hverandre over tubaer og trompeter. Blant dem som deler både seng og øvingslokaler er ekteparet Skogholt. Men Håvard og Heidi vil først ikke røpe hvordan de fant hverandre, den gangen for 11 år siden.
-Gud, det kan vi ikke si, ler Heidi og rødmer litt under korpshatten. Kjærlighet ved første blikk var det i hvert fall ikke. Hvis vi skal tro på Heidi, da.
-Det var ikke sånn pang når han kom inn på øvelsen, forteller hun, og ser litt skyldbetynget bort på ektemannen.
-Var det ikke? lurer Håvard, og blunker tilbake. De innrømmer etter hvert at den søte musikken oppsto sent en kveld da de feiret endt spilleoppdrag. Og ja, det var gratis øl med i bildet. At rusen har holdt er det ingen tvil om. Nå har paret vært gift i snart seks år, og de nusser, mmm'er og koser foran fotografen.
-Jeg tror jeg faller litt for menn i uniform, smiler Heidi, og retter på hatten til Håvard.

GAMMEL OG GOD. For full oppdatering om alt som har skjedd i korpset av offisielle begivenheter, samt hendelser av mer privat karakter, er nok Nils Nilsen rett person å oppsøke. Han har vært med i korpset siden 1938, noe som gjør ham til det eldste medlemmet av klanen. Nå spiller Nils bare konserter, men trommeslageren stiller likevel trofast opp på hver eneste øvelse. Selv om helsen hindrer ham i å utfolde seg med spark og vendinger, så er det ingenting å si på korpsfølelsen. Og han håper å være med fram til hundreårsjubileet om seks år.
-Satser på det, det er jo ikke så lenge til, smiler korpsveteranen, som synes det er svært gledelig å få være en del av miljøet fremdeles.

Bare hyggelig. Timene går fort når korpset øver seg klare til innsats på den store dagen. Eva og Atle Friberg gleder seg til at korpset skal gå sjarmøretappen på Gulskogen tidlig om morgenen på 17.mai.
-Jeg har bodd her siden 1950, og er oppvokst med Strømsgodset i gatene, forteller Atle. Men blir de ikke litt lei av all blåsingen og trommingen på vårkveldene? Ikke i det hele tatt.
-Nei da, det er ikke plagsomt, det er bare hyggelig, forsikrer Eva hjertelig, før hun vender oppmerksomheten mot korpset igjen. Hvem vet, kanskje hun fikk med seg en liten førpremière på noen nye trinn?